Lidenskap mer enn jobb

Jula 2018 bestemte jeg meg for å «holde ut» i to år med skrivingen, måtte bare komme i gang med noe jeg hadde hatt lyst til så lenge. Faktisk helt siden jeg skrev stil på barneskolen. Norsk ble yndlingsfaget i tillegg til gym, fordi det var så gøy å skrive, og det var alltid spennende hva norsklærer Tore Andersen syntes. Ville han lese opp min stil for klassen?

Tålmodighet var det imidlertid sparsommelig med i min unge kropp. Mitt lengste prosjekt, tenkte jeg da jeg endelig kom i gang. Og nå har det gått over tre år, men det er jo så artig, og da spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar? Trolig var det likevel godt at jeg ikke visste hvor lang tid dette faktisk ville ta.

Moralen må være å tenke på gledene ting kan gi når man går i gang med noe nytt. For det som er gøy oppleves jo ikke som slitsomt, det blir mer som en lidenskap. Og man kan jo alltids slutte om det ikke oppleves sånn.

Det ble en lang reise. Første redaktør leste manus i to omganger – hundre sider ble kuttet, det det ble mer dialog. Dessuten ble alt omgjort til jeg-form. I tillegg lærte jeg om prinsippet «show, don`t tell».

På veien byttet jeg til en kvinnelig redaktør, det er jo tross alt en kjærlighetsroman. Og enda flere sider ble kuttet, men da kom også mange nye scener til, scener som fantes i hodet mitt, men som ikke hadde kommet ut på papiret enda. En av karakterene kom fram i lyset og alt ble mer dramatisk, og også mer sårt.

Men kjernen i historien er den samme som da jeg startet, så jeg vil råde de som tviler om på om det er lurt å kontakte en redaktør tidlig – det har utvilsomt løftet min historie, fått den mer fram og forhåpentligvis bedret leseopplevelsen. For historien måtte ut, og kom nesten av seg selv da jeg først satt meg ned og fikk roen til det. Selvopplevd, men vrengt til det ugjenkjennelige. Ingen virkelighetsroman, altså – selv om den er det for meg.

Hva skal boka hete?

Hadde over 100 forslag til tittel.

Det bør vise sjanger, sa redaktøren. Så noe om kjærlighet, og ordet hjerte kan være med ..

Noe av det første jeg tenkte på var å bruke ordet «labyrint», for det beskriver historien så godt, en kronglete vei mot kjærlighet. Men så er det jo så mange bøker med tittelen «labyrint», «gåte», og «mysterium».

«Thea og Snorre» var første arbeidstittel.. enkelt og greit. Men kanskje ikke så spennende? Men det er de to det handler om, de to som strever.

Og ettersom coveret nå viser at det er en kjærlighetshistorie, trenger ikke tittelen å vise det. Så endte jeg med «Vinterspire», og litt ut i historien, forstår man tittelen.

Vinter representerer det kalde, vonde, mens spire spiller på håpet. En konkret hendelse i historien får også en av hovedpersonene til å reflektere i det hun plasserer frø i kjøleskapet for «vinteropplag». Enkelte frø trenger en kuldeperiode for at de skal spire.

Bokdrøm

Har en drøm om å utgi en bok – og det virker smart å publisere selv; det er jo så mye en kan gjøre selv på nettet nå, eller å få hjelp til av andre. Og mange forfattere er misfornøyde med forlaget sitt, kan man lese for tiden, så jeg begynte å undersøke hva som fantes av alternativer.

Og kom bort i Boldbooks. De formidler forfattertjenester og har nå hjulpet meg å finne fram til redaktørene Robert Næss og Nina Grove Hansen. Tre runder med redaktør ble bestilt, et skrivekurs i ekte «learning by doing»-stil. Vil det funke, tro?

Det kan jeg ikke vite, men jeg holder nå på. «Writing is rewriting» som det heter, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært gjennom manuset. Robert har gitt meg tilbakemelding i to omganger, Nina er i gang med den aller siste.

Jeg skriver annerledes, så noe har jeg lært. Gir ikke mening å utgi noe dårlig. En «pakke» fra Boldbooks gir en viss trygghet for kvalitet, men man er jo ikke sikret. Jeg har mye tvil, for hvordan kan en vite at redaktørene er ærlige? Og vil de stoppe et middelmådig eller til og med dårlig, produkt? Jeg har fundert og grublet mye. Frykten for å utgi noe elendig, får meg til å stå mer, gå flere runder med redaktørene.

Kjærlighetsroman er greia, og forhåpentligvis vil jeg klare å gjøre historien spennende og gåtefull, en slags krim uten mord. Det er et hårete mål for debutanten.

Blir den klar til bokhøsten? Til det har jeg svart: «Hvilken høst?».

Robert Næss gav meg råd om å fortsette til jeg ble drittlei og ikke har mer å gi – der er jeg ikke enda, heldigvis. Anbefales alle å gripe fatt i drømmen, gjøre noe med det 🙂 Det gir energi.

Photo by Negative Space on Pexels.com