Forfatterarkiver: Irene Lyster
Skriver om utgivelsen av romanen Vinterspire. Historien om to personer som forelsker seg p hver sin mte, om lengsel etter nrhet og om finne seg til rette, tvil om vre god nok og verd bli elsket.
Den handler ogs om skamfulle hemmeligheter, dilemmaer og begjr og om hp. Og om hvor viktig der er beholde troa, uansett. For historien tar uventede vendinger, og verden snus p hodet. En venn viser seg vre alt annet.
Nr marerittet blir virkelig, alt bare blir verre, og ditt kjreste er i fare, avgjr troa om du gir opp, eller gir alt.
Irene Finstad Lyster (f. 1970) er oppvokst p Rolvsy utenfor Fredrikstad, har tre voksne barn og er bosatt i Oslo med samboer. Hun har pedagogisk embetseksamen fra UiO og har en bred yrkesbakgrunn. Dette er hennes debutroman.
Feelgood kan være sår, ikke vond.
Hva i alle dager har jeg skrevet? Hvilken sjanger? Jeg har ønsket å gi leseren en hyggelig opplevelse, ikke bidra med noe trist, og å dikte opp et mord følte jeg i hvertfall ikke for.
En kjærlighetshistorie sier jeg noen ganger, og automatisk tenker noen at Vinterspire er en solskinnskinnshistorie, en ren feelgood, men det er den ikke, for ting går ikke på skinner for de to hovedpersonene. En plundrete kjærlighetshistorie, kaller redaktøren min den.
“Feelgood” kan være sår, men ikke vondt, sa hun også. Om den er vond, er det et drama. Så hva slags historie har Vinterspire blitt? Er den sår? Vond? Trolig kommer det an på hva leseren har opplevd selv når det kommer til kjærlighet.
En gang leste jeg en bok jeg trodde ville være hyggelig å lese. Kanskje trengte jeg det da. Boka var fin på fremsiden, det var lette strektegninger av vakre blomster. Men en av hovedpersonene døde på slutten. Jeg forventet ikke det og følte meg snytt, gråt av både skuffelse og tristhet.
Som trøst grep jeg en typisk feelgood fra hylla, det var kvinner i lange kjoler og en blomstereng utenpå, til og med barn. Den viste seg å bli enda verre – en hjerteskadet gutt dør, att på til hovedpersonen. Det jeg trodde var en feelgood, viste seg å være nitrist historie om å miste et barn, en virkelig tragedie – alle foreldres mareritt.
Jeg grep en krimbok, en klassisk krim – en jeg ville bli underholdt av … men nei – det viste seg at i denne ene boka skulle selve serie-hovedpersonen dø.
En tragedie av en bokvår, hadde jeg. Den siste boka før jeg trengte en real pause, var av en favoritt-forfatter, en thrillerkonge. Men også han hadde en hovedperson som døde til slutt. Å lese og å leve, gir ingen garanti …
Vinterspire er kanskje sår og til og med vond for noen, men den er ikke tragisk, det kan jeg love. For som forfatter har man privilegiet med å velge utsnittet – hvor historien skal starte og hvor den skal ende. Og så kaller jeg den bare for en roman, enkelt og greit.
Å leve som sopp
Nervepirrende når manuset er til språkvask, men samtidig er det noe befriende ved det – det henger ikke over skuldrene mine lenger, det er ingenting jeg må gjøre. Trolig er det best å la være, også – slippe flinke folk til, ta helt fri selv.
For et par år siden høstet jeg mine første druer. Og det etter mye strev med kjøkkenhagen. Var det lite sol, som mamma foreslo? Eller for dårlig jord?
To år tok det å skrive romanen Vinterspire. Og det siste året har redaktører vært i aksjon for å hjelpe meg. Resultatet har blitt bedre – og kortere.
Mange sider er slettet, og minst 20 scener har dukket opp, deler av historien som jeg helst bare ville hoppe over, skrive i én setning at “det og det skjedde”.. lik Knausgård, som flyttet oss fem år av gangen i sin “kamp”. Men sånn kunne jeg ikke gjøre, mente redaktøren. En test leser var dessuten enig med henne – det var bare å begynne å skrive igjen.
Og det har jeg virkelig lært – at en redaktør eller to for meg, er som møkk for åkeren, unnskyld uttrykket. Og selv om selvgjort kan oppleves velgjort, er det ikke det jeg satser på – verken i hagen eller når jeg skriver. Vinterspire er et resultat av et samarbeid med mange ulike fagfolk. Selvpublisering, vil noen kalle det, men jeg er definitivt ikke alene.
Etter prøving og feiling i hagen, lærte jeg til slutt om jorddekking, og da kom resultatene. Det burde være innlysende, for sånn er jo naturen, det er bare å se seg om – jorda sikrer næring og fukt ved alltid å være tildekket. Plantene står tett i tett, først ute er hestehoven før løvetann og forglemmegei, et fyrverkeri som eksploderer sakte gjennom våren og sommeren. Noen spirer sågar om vinteren, under helt spesielle forhold.
I romanen driver en av karakterene med sopproduksjon på kjøkkenet, mens hun drømmer seg bort, lei av jobb, jobb og lite annet, og mener sågar at den eneste som lever der, er soppen. Så kanskje har jeg skrevet meg inn i historien, for jeg har virkelig levd, midt i enga av fagfolk, alt fra redaktører til språkvaskere, eksperter på det ene og det andre, der danser jeg rundt og fordøyer inntrykk, lik en sopp som nærer seg av omgivelsene – så den kan vokse.
Alle har vi iboende interesser, noe vi liker å gjøre og kanskje noe vi ønsker å oppnå. Den som tør å drømme, er et skritt nærmere.
Lidenskap mer enn jobb
Jula 2018 bestemte jeg meg for å “holde ut” i to år med skrivingen, måtte bare komme i gang med noe jeg hadde hatt lyst til så lenge. Faktisk helt siden jeg skrev stil på barneskolen. Norsk ble yndlingsfaget i tillegg til gym, fordi det var så gøy å skrive, og det var alltid spennende hva norsklærer Tore Andersen syntes. Ville han lese opp min stil for klassen?
Tålmodighet var det imidlertid sparsommelig med i min unge kropp. Mitt lengste prosjekt, tenkte jeg da jeg endelig kom i gang. Og nå har det gått over to år, men det er jo så artig, og da spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar? Trolig var det likevel godt at jeg ikke visste hvor lang tid dette faktisk ville ta.
Moralen må være å tenke på gledene ting kan gi når man går i gang med noe nytt. For det som er gøy oppleves jo ikke som slitsomt, det blir mer som en lidenskap. Og man kan jo alltids slutte om det ikke oppleves sånn.
Det ble en lang reise. Første redaktør leste manus i to omganger – hundre sider ble kuttet, det det ble mer dialog. Dessuten ble alt omgjort til jeg-form. I tillegg lærte jeg om prinsippet “show, don`t tell”.
På veien byttet jeg til en kvinnelig redaktør, det er jo tross alt en kjærlighetsroman. Og enda flere sider ble kuttet, men da kom også mange nye scener til, scener som fantes i hodet mitt, men som ikke hadde kommet ut på papiret enda. En av karakterene kom fram i lyset og alt ble mer dramatisk, og også mer sårt.
Men kjernen i historien er den samme som da jeg startet, så jeg vil råde de som tviler om på om det er lurt å kontakte en redaktør tidlig – det har utvilsomt løftet min historie, fått den mer fram og forhåpentligvis bedret leseopplevelsen. For historien måtte ut, og kom nesten av seg selv da jeg først satt meg ned og fikk roen til det. Selvopplevd, men vrengt til det ugjenkjennelige. Ingen virkelighetsroman, altså – selv om den er det for meg.
Hva skal boka hete?
Hadde over 100 forslag til tittel.
Det bør vise sjanger, sa redaktøren. Så noe om kjærlighet, og ordet hjerte kan være med ..
Noe av det første jeg tenkte på var å bruke ordet “labyrint”, for det beskriver historien så godt, en kronglete vei mot kjærlighet. Men så er det jo så mange bøker med tittelen “labyrint”, “gåte”, og “mysterium”.
“Thea og Snorre” var første arbeidstittel.. enkelt og greit. Men kanskje ikke så spennende? Men det er de to det handler om, de to som strever.
Og ettersom coveret nå viser at det er en kjærlighetshistorie, trenger ikke tittelen å vise det. Så endte jeg med “Vinterspire”, og litt ut i historien, forstår man tittelen.
Vinter representerer det kalde, vonde, mens spire spiller på håpet. En konkret hendelse i historien får også en av hovedpersonene til å reflektere i det hun plasserer frø i kjøleskapet for “vinteropplag”. Enkelte frø trenger en kuldeperiode for at de skal spire.
Bokdrøm
Har en drøm om å utgi en bok – og det virker smart å publisere selv; det er jo så mye en kan gjøre selv på nettet nå, eller å få hjelp til av andre. Og mange forfattere er misfornøyde med forlaget sitt, kan man lese for tiden, så jeg begynte å undersøke hva som fantes av alternativer.
Og kom bort i Boldbooks. De formidler forfattertjenester og har nå hjulpet meg å finne fram til redaktørene Robert Næss og Nina Grove Hansen. Tre runder med redaktør ble bestilt, et skrivekurs i ekte “learning by doing”-stil. Vil det funke, tro?
Det kan jeg ikke vite, men jeg holder nå på. “Writing is rewriting” som det heter, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært gjennom manuset. Robert har gitt meg tilbakemelding i to omganger, Nina er i gang med den aller siste.
Jeg skriver annerledes, så noe har jeg lært. Gir ikke mening å utgi noe dårlig. En “pakke” fra Boldbooks gir en viss trygghet for kvalitet, men man er jo ikke sikret. Jeg har mye tvil, for hvordan kan en vite at redaktørene er ærlige? Og vil de stoppe et middelmådig eller til og med dårlig, produkt? Jeg har fundert og grublet mye. Frykten for å utgi noe elendig, får meg til å stå mer, gå flere runder med redaktørene.
Kjærlighetsroman er greia, og forhåpentligvis vil jeg klare å gjøre historien spennende og gåtefull, en slags krim uten mord. Det er et hårete mål for debutanten.
Blir den klar til bokhøsten? Til det har jeg svart: “Hvilken høst?”.
Robert Næss gav meg råd om å fortsette til jeg ble drittlei og ikke har mer å gi – der er jeg ikke enda, heldigvis. Anbefales alle å gripe fatt i drømmen, gjøre noe med det 🙂 Det gir energi.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.