Feelgood kan være sår, ikke vond.

Hva i alle dager har jeg skrevet? Hvilken sjanger? Jeg har ønsket å gi leseren en hyggelig opplevelse, ikke bidra med noe trist, og å dikte opp et mord følte jeg i hvertfall ikke for.

En kjærlighetshistorie sier jeg noen ganger, og automatisk tenker noen at Vinterspire er en solskinnskinnshistorie, en ren feelgood, men det er den ikke, for ting går ikke på skinner for de to hovedpersonene. En plundrete kjærlighetshistorie, kaller redaktøren min den.

«Feelgood» kan være sår, men ikke vondt, sa hun også. Om den er vond, er det et drama. Så hva slags historie har Vinterspire blitt? Er den sår? Vond? Trolig kommer det an på hva leseren har opplevd selv når det kommer til kjærlighet.

En gang leste jeg en bok jeg trodde ville være hyggelig å lese. Kanskje trengte jeg det da. Boka var fin på fremsiden, det var lette strektegninger av vakre blomster. Men en av hovedpersonene døde på slutten. Jeg forventet ikke det og følte meg snytt, gråt av både skuffelse og tristhet.

Som trøst grep jeg en typisk feelgood fra hylla, det var kvinner i lange kjoler og en blomstereng utenpå, til og med barn. Den viste seg å bli enda verre – en hjerteskadet gutt dør, att på til hovedpersonen. Det jeg trodde var en feelgood, viste seg å være nitrist historie om å miste et barn, en virkelig tragedie – alle foreldres mareritt.

Jeg grep en krimbok, en klassisk krim – en jeg ville bli underholdt av … men nei – det viste seg at i denne ene boka skulle selve serie-hovedpersonen dø.

En tragedie av en bokvår, hadde jeg. Den siste boka før jeg trengte en real pause, var av en favoritt-forfatter, en thrillerkonge. Men også han hadde en hovedperson som døde til slutt. Å lese og å leve, gir ingen garanti …

Vinterspire er kanskje sår og til og med vond for noen, men den er ikke tragisk, det kan jeg love. For som forfatter har man privilegiet med å velge utsnittet – hvor historien skal starte og hvor den skal ende. Og så kaller jeg den bare for en roman, enkelt og greit.