Å leve som sopp

Nervepirrende når manuset er til språkvask, men samtidig er det noe befriende ved det – det henger ikke over skuldrene mine lenger, det er ingenting jeg gjøre. Trolig er det best å la være, også – slippe flinke folk til, ta helt fri selv.

For et par år siden høstet jeg mine første druer. Og det etter mye strev med kjøkkenhagen. Var det lite sol, som mamma foreslo? Eller for dårlig jord?

To år tok det å skrive romanen Vinterspire. Og det siste året har redaktører vært i aksjon for å hjelpe meg. Resultatet har blitt bedre – og kortere.

Mange sider er slettet, og minst 20 scener har dukket opp, deler av historien som jeg helst bare ville hoppe over, skrive i én setning at «det og det skjedde».. lik Knausgård, som flyttet oss fem år av gangen i sin «kamp». Men sånn kunne jeg ikke gjøre, mente redaktøren. En test leser var dessuten enig med henne – det var bare å begynne å skrive igjen.

Og det har jeg virkelig lært – at en redaktør eller to for meg, er som møkk for åkeren, unnskyld uttrykket. Og selv om selvgjort kan oppleves velgjort, er det ikke det jeg satser på – verken i hagen eller når jeg skriver. Vinterspire er et resultat av et samarbeid med mange ulike fagfolk. Selvpublisering, vil noen kalle det, men jeg er definitivt ikke alene.

Etter prøving og feiling i hagen, lærte jeg til slutt om jorddekking, og da kom resultatene. Det burde være innlysende, for sånn er jo naturen, det er bare å se seg om – jorda sikrer næring og fukt ved alltid å være tildekket. Plantene står tett i tett, først ute er hestehoven før løvetann og forglemmegei, et fyrverkeri som eksploderer sakte gjennom våren og sommeren. Noen spirer sågar om vinteren, under helt spesielle forhold.

I romanen driver en av karakterene med sopproduksjon på kjøkkenet, mens hun drømmer seg bort, lei av jobb, jobb og lite annet, og mener sågar at den eneste som lever der, er soppen. Så kanskje har jeg skrevet meg inn i historien, for jeg har virkelig levd, midt i enga av fagfolk, alt fra redaktører til språkvaskere, eksperter på det ene og det andre, der danser jeg rundt og fordøyer inntrykk, lik en sopp som nærer seg av omgivelsene – så den kan vokse.

Alle har vi iboende interesser, noe vi liker å gjøre og kanskje noe vi ønsker å oppnå. Den som tør å drømme, er et skritt nærmere.

Lidenskap mer enn jobb

Jula 2018 bestemte jeg meg for å «holde ut» i to år med skrivingen, måtte bare komme i gang med noe jeg hadde hatt lyst til så lenge. Faktisk helt siden jeg skrev stil på barneskolen. Norsk ble yndlingsfaget i tillegg til gym, fordi det var så gøy å skrive, og det var alltid spennende hva norsklærer Tore Andersen syntes. Ville han lese opp min stil for klassen?

Tålmodighet var det imidlertid sparsommelig med i min unge kropp. Mitt lengste prosjekt, tenkte jeg da jeg endelig kom i gang. Og nå har det gått over tre år, men det er jo så artig, og da spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar? Trolig var det likevel godt at jeg ikke visste hvor lang tid dette faktisk ville ta.

Moralen må være å tenke på gledene ting kan gi når man går i gang med noe nytt. For det som er gøy oppleves jo ikke som slitsomt, det blir mer som en lidenskap. Og man kan jo alltids slutte om det ikke oppleves sånn.

Det ble en lang reise. Første redaktør leste manus i to omganger – hundre sider ble kuttet, det det ble mer dialog. Dessuten ble alt omgjort til jeg-form. I tillegg lærte jeg om prinsippet «show, don`t tell».

På veien byttet jeg til en kvinnelig redaktør, det er jo tross alt en kjærlighetsroman. Og enda flere sider ble kuttet, men da kom også mange nye scener til, scener som fantes i hodet mitt, men som ikke hadde kommet ut på papiret enda. En av karakterene kom fram i lyset og alt ble mer dramatisk, og også mer sårt.

Men kjernen i historien er den samme som da jeg startet, så jeg vil råde de som tviler om på om det er lurt å kontakte en redaktør tidlig – det har utvilsomt løftet min historie, fått den mer fram og forhåpentligvis bedret leseopplevelsen. For historien måtte ut, og kom nesten av seg selv da jeg først satt meg ned og fikk roen til det. Selvopplevd, men vrengt til det ugjenkjennelige. Ingen virkelighetsroman, altså – selv om den er det for meg.