Å leve som sopp

white mushroom on green grass

Nervepirrende når manuset er til språkvask, men samtidig er det noe befriende ved det – det henger ikke over skuldrene mine lenger, det er ingenting jeg gjøre. Trolig er det best å la være, også – slippe flinke folk til, ta helt fri selv.

For et par år siden høstet jeg mine første druer. Og det etter mye strev med kjøkkenhagen. Var det lite sol, som mamma foreslo? Eller for dårlig jord?

To år tok det å skrive romanen Vinterspire. Og det siste året har redaktører vært i aksjon for å hjelpe meg. Resultatet har blitt bedre – og kortere.

Mange sider er slettet, og minst 20 scener har dukket opp, deler av historien som jeg helst bare ville hoppe over, skrive i én setning at «det og det skjedde».. lik Knausgård, som flyttet oss fem år av gangen i sin «kamp». Men sånn kunne jeg ikke gjøre, mente redaktøren. En test leser var dessuten enig med henne – det var bare å begynne å skrive igjen.

Og det har jeg virkelig lært – at en redaktør eller to for meg, er som møkk for åkeren, unnskyld uttrykket. Og selv om selvgjort kan oppleves velgjort, er det ikke det jeg satser på – verken i hagen eller når jeg skriver. Vinterspire er et resultat av et samarbeid med mange ulike fagfolk. Selvpublisering, vil noen kalle det, men jeg er definitivt ikke alene.

Etter prøving og feiling i hagen, lærte jeg til slutt om jorddekking, og da kom resultatene. Det burde være innlysende, for sånn er jo naturen, det er bare å se seg om – jorda sikrer næring og fukt ved alltid å være tildekket. Plantene står tett i tett, først ute er hestehoven før løvetann og forglemmegei, et fyrverkeri som eksploderer sakte gjennom våren og sommeren. Noen spirer sågar om vinteren, under helt spesielle forhold.

I romanen driver en av karakterene med sopproduksjon på kjøkkenet, mens hun drømmer seg bort, lei av jobb, jobb og lite annet, og mener sågar at den eneste som lever der, er soppen. Så kanskje har jeg skrevet meg inn i historien, for jeg har virkelig levd, midt i enga av fagfolk, alt fra redaktører til språkvaskere, eksperter på det ene og det andre, der danser jeg rundt og fordøyer inntrykk, lik en sopp som nærer seg av omgivelsene – så den kan vokse.

Alle har vi iboende interesser, noe vi liker å gjøre og kanskje noe vi ønsker å oppnå. Den som tør å drømme, er et skritt nærmere.