Nervepirrende når manuset er til språkvask, men samtidig er det noe befriende ved det – det henger ikke lenger over skuldrene mine, og det er ingenting jeg må gjøre. Og trolig er det best å la være, også – ta helt fri, slippe flinke folk til.
Men det med å gjøre ingenting, er selvsagt noe jeg forteller meg selv for å ta det mer med ro, slappe mer av – for det er alltid noe å gjøre når en selvpubliserer.
Skrivingen er en lidenskap, og jeg digger det, men andre ting må også til. Som å føre regnskap – og akkurat det kjennes mer ut som en jobb. Morsommere da å høste sin første store gulrot, etter mange års strev i kjøkkenhagen!
To år tok det å skrive manuset, og 420 A4-sider ble til. Nå har to redaktører vært i aksjon for å hjelpe meg, og resultatet har blitt bedre – og kortere, langt kortere, nær 150 sider er slettet, og jeg har skrevet nytt i tillegg. Ca 20 nye «scener» har kommet til det siste året, deler av historien som jeg egentlig bare ville hoppe over, skrive i én setning at det og det skjedde.. lik Knausgård, som skred fem år fram i en setning sin «kamp». Men til det fikk jeg beskjed fra redaktøren at sånn kunne jeg ikke gjøre. En testleser var dessuten helt enig med henne, så det var bare å begynne å skrive igjen. For selv om jeg kaller meg selvpubliserende forfatter, har jeg søkt mye råd og støtte underveis.
Som tar meg tilbake til temaet selvpublisering … For hvor smart er det egentlig å selvpublisere bøker? Man får beholde hele salgssummen selv, men uten et forlag må man også sørge for at alt blir gjort, alt fra regnskap til markedsføring, og det lønner seg trolig ikke å forsøke å gjøre alt på egen hånd. Det gjelder i hvert fall å få nye øyne på teksten, ofte. Og det har jeg virkelig lært – at en redaktør eller to, er gull verd – og trolig det første man bør gjøre. Kanskje til og med før skrivingen starter, for selv om jeg ikke tok meg tid til det første gangen, har jeg allerede en manuskonsulent som ser på mitt neste prosjekt, det som skal bli bok nummer to.
Og selv om selvgjort kan oppleves velgjort, er det absolutt ikke selvpublisering i betydningen «å jobbe alene», jeg satser på. Kanskje trengs det et annet ord. Verken selvpubliserende eller uavhengid passer. Min historie er et resultat av et samarbeid, så kanskje samarbeidende forfatter, eller prosjektforfatter?
Det var etter mye prøving og feiling i hagen, at jeg leste boka om jorddekking. Og først da kom resultatene. Et enkelt prinsipp, som jeg ikke fulgte. Selvgjort oppleves kanskje velgjort, men om en vil nå lenger, tror jeg at flere, gode lesere må til for å få nyttige innspill, folk med erfaring og en annen kompetanse enn en selv. Nå er jeg spent på hva en språkvasker kan gjøre med teksten, trolig kan jeg anbefale det også på veien til en bok.
Irene Lyster 